Det finnes øyeblikk i enhver danser sitt liv som man aldri glemmer — og for meg var det dagen jeg stod på samme dansegulv som den legendariske John Lindo. Jeg trodde jeg var klar. Jeg hadde øvd i ukevis, trygg på timingen, bevegelsene og flyten. Men i det øyeblikket John kom inn… endret alt seg.

Fra det øyeblikket musikken startet, fylte energien hans hele rommet. Hvert trinn, hver snurr, hver lekne rytme — ren mesterskap. Publikum kjente det også. Stilen hans var uanstrengt, rytmen smittende. Jeg prøvde bare å henge med uten å snuble!

Selv om han totalt overgikk meg, var det ikke skremmende — det var inspirerende. Johns tilstedeværelse handlet ikke om å skinne mer enn andre; det handlet om å løfte stemningen. Han utstrålte glede, humor og generøsitet i hver bevegelse, og minnet alle på hvorfor dans skal deles, ikke konkurreres i.

Ved slutten av sangen jublet publikum, jeg smilte bredt, og John ga meg et vennlig nikk som sa: “Du gjorde det bra, kid.” Det øyeblikket lærte meg mer enn noen klasse kunne — ekte legender bare opptrer ikke… de tenner gnisten.